I dag er det 8. mai – Norges frigjøringsdag. Frihetsdagen vi ferier etter tyskerne trakk seg ut av et okkupert Norge i 1945. I morra starter min reise mot det okkuperte Gaza. Her fortsetter frihetskampen. Jeg tenker: vil palestinerne noen gang få en frigjøringsdag å feire?

Etter å ha deltatt fem dager på LO kongress så handler denne dagen kun om forberedelsene til reisa til Palestina. Kanskje den viktigste reisa jeg kommer til å gjøre i mitt liv? Det kjennes slik nå.
Vi skal reise sammen – ei gruppe fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. I morra skal vi alle komme fram til Øst-Jerusalem, hvorpå vi dagen etter deler oss og jeg er i den lille gruppa på 4 personer som skal reise videre til Gaza.

Hvordan forberede seg til en slik reise, når man aldri har vært i Palestina før? Det har jo vært et prosjekt over flere år, det å lese bøker om landet, historia og konflikten. Vel så viktig har det vært og snakke med mennesker som kjenner landet og har vært på reise der.
Jeg har øvd meg ved å tenke gjennom vanskelige situasjoner som kan oppstå. Som for eksempel det å se trakkasering fra israelere mot palestinere. Jeg har jo hørt om så ufattelig mye overgrep, trakkasering som skjer og jeg kjenner at det kommer til å bli ei utfordring å se dette med egne øyne.

Jeg kommer jo fra en by, Tromsø, – som er vennskapsby med Gaza. Det har over flere tiår vært drevet solidaritetsarbeid for palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Libanon – av mange flotte mennesker fra byen min. Det er også noe og ta med seg i baggasjen når jeg reiser – kjærligheten til palestinske søstre og brødre herfra.

Jeg håper det er mange som har lyst til å følge med meg på min aller første reise til Palestina, ved å lese bloggen min. Velkommen skal du være!