Akkurat slik føles det; palestinernes situasjon i Jerusalem og på Vestbredden på 1 2 3. Den lille gruppa kom tilbake fra Gaza til Øst-Jerusalem i går ettermiddag. Vi skulle ha en dag sammen med den øvrige delegasjonen før hjemreisa starter. Helt ærlig – jeg tenkte at nå er det vanskelig og ta inn over seg mer. Slik ble det ikke.

Dagen i dag, 14 mai, – den siste i Palestina for denne gang, har også vært sterk og lærerik. Kort og oppsummert er situasjonen for palestinerne slik jeg forstår det etter dette oppholdet slik:
– Gaza – verdens største fengsel
– Jerusalem – her skjer systematisk fordriving av palestinerne
– Vestbredden – her splittes de palsetinske områdene opp av de israelske bosettingene

Møte med Al Maqdese i Øst-Jerusalem
Al Maqdese arbeidere for rettighetene til palestinske arbeidere som må krysse grensene for å arbeide i Israel og Jerusalem. De gir blant annet juridiske tjenester og rapporterer om brudd på menenskerettighetene.

På vei til Al Maqdese ble mitt første møte med muren. Vi kjørte av gårde med muren på høyre side, som en midtrabatt som deler en vei, der Øst-Jerusalem er på den ene siden og Vestbredden på den andre. Inn mot Jerusalem var muren uten skrift – rein. Fra andre sia – fra Vestbredden var slagordene til stede. Det første møtet med muren gjorde inntrykk.

Thomas Aaslund har i sin blogg solidaritethedmark.com skrevet godt om besøket hos Al Maqdese, så jeg vil at du skal lese bloggen hans.
Jeg må likevel fortelle hva som, blant flere ting, gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er hvorrdan israelerne undertrykker og fremmedgjør det palestinske ved at lover, regler og skjema som trengs for palsetinske arbeidere som må krysse grenser og sjekkpunkter kun er på hebraisk. Dermed tvinges en til og fortrenge sitt eget språk og man må kunne språket for og forstå rettighetene sine. Språket blir i denne sammenheng et våpen og et klasseskille.
Min refleksjon ble under denne informasjonen at det var noe av det samme som skjedde da det norske fortrengte og fremmedgjorde det samiske språket i sin tid. Ikke det samme, men det har likevel noe av dette i seg. Jeg er ikke stolt av dette.

Etter innføring om arbeidet som gjøres av Al Maqdese ble vi tatt med på en rundtur på Vestbredden og i Øst-Jerusalem og fikk seg bosettingene som fortrenger de palestinske områdene. Bosettingene har et mål og det er sakte men sikkert og fordrive palsetinerne bort.

Siste møte i dag ble et møte på det norske representasjonskontoret der nestleder Jan Dypfest redegjorde for det norske engasjementet og vår rolle som giverlandskoordinator.
Dypfest uttrykte tro på det folkelige engasjementet i Palestinakonflikten, men uttrykte samtidlig viktiheten av å være på god talefot med begge parter.
Fagforbundet overrakte avslutningsvis de heftet «Frihetskampen fortsetter» og rapporter som er utarbeidet av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet.

Nå er det under en time til vi starter ferden hjemover – først ut til Ben Gurion flyplassen. Jeg håper at alt vil foregå ryddig og greit.
Sender tanker til Reem og alle de andre jeg har blitt kjent med, alle møtene som har vært – alle inntrykkene som trengs og bearbeides når jeg kommer hjem.
Jeg husker at jeg skrev i bloggen min, dagen før vi reiste – vil palestinerne noen gang få en frihetsdag og feire? En ting hvert fall sikkert – frihetskampen fortsetter!