Det er 15 mai og delegasjonen vår er landet i Norge – på Gardermoen. Vi har sagt adjø, gitt klemmer og takket hverandre for fellesskapet på turen. Noen av oss sitter og venter og skal videre.
I natt – da det var bestemt at vi skulle reise til flyplassen kl 01 – for flyavgang 05 – syntes vi nok at det var i tidligste laget. Men – etter det som skjedde i de påfølgende timene gjorde at vi i ettertid var glade for at vi hadde god tid.

Gjengen på 11 personer ble straks vi ankom Ben Gurion satt på vent i ei rekke. En del spørsmål ble stilt og de var fullstendig klar over at 4 av oss hadde vært inne i Gaza.
Etter ei lang venting fikk vi begynne og ta med oss baggasje for gjennomlysning og kontroll. Det som skjedde etter dette er i ettertid uvirkelig å tenke tilbake på.

I 2 1/2 time ble samtlige av oss kollektivt trakkasert. Alle deler av baggasje ble tatt ut skannet, spredt ut over – den enkelte ting bla tatt med rundt om i området hvor det hele skjedde. For at vi skulle miste kontrollen? Som et eksempel ble Steins pass sjekka over 40 ganger.

Da de hadde holdt på med en forestilling rundt håndbaggasjen min i over en time – ble kofferten som skulle sendes åpnet. Jeg ble spurt hva jeg hadde her i tillegg til klær. – To flasker palestinsk vin og før jeg fikk sagt mer sa «min» kontrollør: og to flasker palestinsk øl. De hadde full kontroll så skanningsystemet var nok av ypperste klasse. Samme prosess startet med kofferten..

Etter ei stund fikk jeg vite at mine to flasker vin, to øl og 1 1/2 kg arabisk kaffe med kardemomme, kjøpt i Gaza, var en fare for sikkerheten å sende i min egen koffert. Men – jeg kunne la noen av vennene mine ta det i sin.
Altså – en fare for sikkerheten i min koffert men ikke i de andres. Min kontrollør mistet beherskelsen et øyeblikk – både ansikt og ord ble fulle av forakt. Jeg tenkte: ok- det var du som mistet beherskelsen, ikke meg.
Jeg tror det ble for mye for denne israelske kontrolløren etter hun hadde gjennomgått alt så langt. Funnet palestinsk folkedrakt fra Gaza, palestinske gaver jeg hadde kjøpt, merker med det norske og det paestinske flagget sammen, den arabiske kaffen med mer.

Mens baggasjen fremdeles lå spredt ut over ble jeg tatt med – inn i et annet område til full kroppskontroll. Ikke på den måten vi kjør det i Norge, men med sterke hender som kjenner over hele kroppen etter skanning.

Hele delegasjonen vår ble utsatt for dette – det var en kollektiv trakkasering. Israelske myndigheter misliker nok sterkt det arbeidet Fagforbundet gjør sammen med Norsk Folkehjelp og det ga de på denne måten uttrykk for. Dette var ikke en tilfeldighet – men en beskjed som vi oppfattet ble gitt fra en overordnet da vi ankom.

Helge og Stein ble fratatt tastaturene til sine Ipad. Sikkerhetsrisikoen de utgjorde gjor at de måtte bruke ytterligere tre timer på og undersøke disse. De skulle sendes med neste fly. Jeg har samme tastatur her jeg sitter og skriver, jeg fikk beholde mitt.

Etter 2 1/2 time var vi alle gjennom og hadde fått noen lune samme behandlinga. Vi rakk akkurat flyet.

Vi opplevde dette og kunne reise videre til vårt trygge Norge. Det vi har opplevd er en dråpe i havet i forhold til det palestinerne opplever daglig, i sjekkpunkter og ved grenseoverganger.

Jeg skal tilbake til Palestina! Jeg skal fortsette arbeidet for det palestinske folket her hjemme og det skal hvertfall ikke være israelske myndigheter som skal ta fra meg motet – med trakkasering på flyplassen.
Free Palestine!