I dag er det min fjerde dag hjemme i Tromsø, etter jeg kom hjem fra Gaza – Palestina. Jeg har snakka med familien, møtt noen få venner, pakket ut kofferten, vaska klær, vært på tur i fjæra, sett ut over havet, gravd i jorda og raka den lille plenflekken som vi har.
Det er vår i Tromsø og all snøen jeg forlot da jeg reiste, er så godt som borte. Ikke helt.

Tankene mine vender hele tia tilbake til det landet jeg har vært i for første gang og til menneskene jeg møtte. Vennlige, gode og gjestfrie mennesker, som det ble så hardt og reise fra. Ikke hardt fordi jeg tror at jeg kunne gjøre noen forskjell med og bli, – eller for min egen betydning. Men hardt for min del – fordi jeg skulle forlate mennesker som hadde rørte ved noe, så uendelig langt inn i hjertet mitt.

Jeg tenker også på reisefølget mitt, kameratene fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. Normalt så reiser jeg sammen med folk som fra før er nær meg, som mannen min, barna mine og nære venner. Nå har jeg gjort ei slik viktig reise og dere som har vært med i reisefølget mitt får bare finne dere i og bety noe spesielt for bestandig.

Jeg kan ikke nevne alle menneskene vi traff i prosjektene; kvinnene, fiskere, bøndene, ungdommen og flere. Jeg har skrevet om disse møtene tidligere.

Jeg vil nå takke Norwegian People´s Aid – Palestine og alle de palestinske arbeiderne der som sammen med Kjetil Østnor ga oss alt, de dagene vi var i Gaza.
Folkehjelpa er den eneste organisasjonen som har sitt hovedkontor i Gaza.

Dere ga oss alt – tiden, informasjonen, oversettingen, deres egne historier, latter, alvor, mat og vennskap!

Reem, Kahlil og Mahmoud var de første vi traff og som hentet oss da vi hadde gått gjennom grensa fra Erez og inn i Gaza. Etter hvert ble vi også kjent med Wedad, Yousef og Ashraf.

Reem og Wedad lagde verdens beste arabiske kaffe med kardemomme. Deres hovedansvar er prosjektene med kvinner, ungdom, studenter, barn og utdanning. De fulgte oss ut i møte med mennesker. Vi diskuterte og de forklarte. To vakre og stolte palestinske kvinner!
Mahmoud er ansvarlig for prosjektene vi er involvert i med bøndene og fiskerne. I tillegg er han kontorets sikkerhetsjef. Alltid ved vår side på en god og omsorgsfull måte.
Det var sterkt da Mahmoud, på tilbakereisen til Erez, tok oss med til den flyktningeleiren han forlot i 2009.
Khalil – den beste koordinator når vi skulle ut og treffe folk. Jeg vil huske deg for full fart med bil og mobiltelefon for å få møtene våre til å gå opp. – Og for den som virkelig nyter sin vannpipe når kvelden kommer.
Yousef er økonomisjef og også involvert i noen av prosjektene.
Til slutt, men ikke minst, Ashraf som var den som tok oss med til fiskemarkedet, – tidlig om morgenen. Han bruker å gå der hver morgen og drikke kaffe med fiskerne. Ashraf – alltid med en spøk på lur og et glimt i øyet.
Kjetil – Norsk Folkehjelps koordinator. Tålmodige Kjetil – alle spørsmålene som du fikk hele tiden og som du ga gode og utførlige svar på.

Jeg husker en av diskusjonene vi hadde på kontoret deres, vi var alle samlet – blant annet så diskuterte vi en eller to stats løsning. Mennene mente at en en stats løsning aldri ville kunne skje, – Israel vil ikke tåle dette. Israel bosetter og hindrer en to stats løsning og verdensamfunnet lar det skje. Det er ingen respekt for grensene. Israel trenger ikke freden, de har makta og de har støtte fra USA. Det var da Reem kom med sin betrakting: Jeg tror ikke på en eller to stats løsning. Jeg tror på Palestina og hva foreldrene våre har lært oss at Palesina er!

Ord blir uten mening, men hjertet vet hva som ligger bak det lille og enkle ordet takk.
Takk! – Shukran! – til hver og en av dere.

Noen av dere, mine venner, skal jeg få møte igjen i Oslo i september. Jeg skal fortsette, med enda større kraft enn før, – og støtte palestinerne i deres kamp for frihet og jeg skal tilbake til Palestina.

Reisa er over og hva som skal skje videre med denne bloggen vet jeg ikke akkurat nå. Kanskje jeg fortsetter å bruke den i videre arbeid og nye reiser til Palestina.

Frihetskampen fortsetter! Free Palestine!