I dag er det min fjerde dag hjemme i Tromsø, etter jeg kom hjem fra Gaza – Palestina. Jeg har snakka med familien, møtt noen få venner, pakket ut kofferten, vaska klær, vært på tur i fjæra, sett ut over havet, gravd i jorda og raka den lille plenflekken som vi har.
Det er vår i Tromsø og all snøen jeg forlot da jeg reiste, er så godt som borte. Ikke helt.

Tankene mine vender hele tia tilbake til det landet jeg har vært i for første gang og til menneskene jeg møtte. Vennlige, gode og gjestfrie mennesker, som det ble så hardt og reise fra. Ikke hardt fordi jeg tror at jeg kunne gjøre noen forskjell med og bli, – eller for min egen betydning. Men hardt for min del – fordi jeg skulle forlate mennesker som hadde rørte ved noe, så uendelig langt inn i hjertet mitt.

Jeg tenker også på reisefølget mitt, kameratene fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. Normalt så reiser jeg sammen med folk som fra før er nær meg, som mannen min, barna mine og nære venner. Nå har jeg gjort ei slik viktig reise og dere som har vært med i reisefølget mitt får bare finne dere i og bety noe spesielt for bestandig.

Jeg kan ikke nevne alle menneskene vi traff i prosjektene; kvinnene, fiskere, bøndene, ungdommen og flere. Jeg har skrevet om disse møtene tidligere.

Jeg vil nå takke Norwegian People´s Aid – Palestine og alle de palestinske arbeiderne der som sammen med Kjetil Østnor ga oss alt, de dagene vi var i Gaza.
Folkehjelpa er den eneste organisasjonen som har sitt hovedkontor i Gaza.

Dere ga oss alt – tiden, informasjonen, oversettingen, deres egne historier, latter, alvor, mat og vennskap!

Reem, Kahlil og Mahmoud var de første vi traff og som hentet oss da vi hadde gått gjennom grensa fra Erez og inn i Gaza. Etter hvert ble vi også kjent med Wedad, Yousef og Ashraf.

Reem og Wedad lagde verdens beste arabiske kaffe med kardemomme. Deres hovedansvar er prosjektene med kvinner, ungdom, studenter, barn og utdanning. De fulgte oss ut i møte med mennesker. Vi diskuterte og de forklarte. To vakre og stolte palestinske kvinner!
Mahmoud er ansvarlig for prosjektene vi er involvert i med bøndene og fiskerne. I tillegg er han kontorets sikkerhetsjef. Alltid ved vår side på en god og omsorgsfull måte.
Det var sterkt da Mahmoud, på tilbakereisen til Erez, tok oss med til den flyktningeleiren han forlot i 2009.
Khalil – den beste koordinator når vi skulle ut og treffe folk. Jeg vil huske deg for full fart med bil og mobiltelefon for å få møtene våre til å gå opp. – Og for den som virkelig nyter sin vannpipe når kvelden kommer.
Yousef er økonomisjef og også involvert i noen av prosjektene.
Til slutt, men ikke minst, Ashraf som var den som tok oss med til fiskemarkedet, – tidlig om morgenen. Han bruker å gå der hver morgen og drikke kaffe med fiskerne. Ashraf – alltid med en spøk på lur og et glimt i øyet.
Kjetil – Norsk Folkehjelps koordinator. Tålmodige Kjetil – alle spørsmålene som du fikk hele tiden og som du ga gode og utførlige svar på.

Jeg husker en av diskusjonene vi hadde på kontoret deres, vi var alle samlet – blant annet så diskuterte vi en eller to stats løsning. Mennene mente at en en stats løsning aldri ville kunne skje, – Israel vil ikke tåle dette. Israel bosetter og hindrer en to stats løsning og verdensamfunnet lar det skje. Det er ingen respekt for grensene. Israel trenger ikke freden, de har makta og de har støtte fra USA. Det var da Reem kom med sin betrakting: Jeg tror ikke på en eller to stats løsning. Jeg tror på Palestina og hva foreldrene våre har lært oss at Palesina er!

Ord blir uten mening, men hjertet vet hva som ligger bak det lille og enkle ordet takk.
Takk! – Shukran! – til hver og en av dere.

Noen av dere, mine venner, skal jeg få møte igjen i Oslo i september. Jeg skal fortsette, med enda større kraft enn før, – og støtte palestinerne i deres kamp for frihet og jeg skal tilbake til Palestina.

Reisa er over og hva som skal skje videre med denne bloggen vet jeg ikke akkurat nå. Kanskje jeg fortsetter å bruke den i videre arbeid og nye reiser til Palestina.

Frihetskampen fortsetter! Free Palestine!

Det er 15 mai og delegasjonen vår er landet i Norge – på Gardermoen. Vi har sagt adjø, gitt klemmer og takket hverandre for fellesskapet på turen. Noen av oss sitter og venter og skal videre.
I natt – da det var bestemt at vi skulle reise til flyplassen kl 01 – for flyavgang 05 – syntes vi nok at det var i tidligste laget. Men – etter det som skjedde i de påfølgende timene gjorde at vi i ettertid var glade for at vi hadde god tid.

Gjengen på 11 personer ble straks vi ankom Ben Gurion satt på vent i ei rekke. En del spørsmål ble stilt og de var fullstendig klar over at 4 av oss hadde vært inne i Gaza.
Etter ei lang venting fikk vi begynne og ta med oss baggasje for gjennomlysning og kontroll. Det som skjedde etter dette er i ettertid uvirkelig å tenke tilbake på.

I 2 1/2 time ble samtlige av oss kollektivt trakkasert. Alle deler av baggasje ble tatt ut skannet, spredt ut over – den enkelte ting bla tatt med rundt om i området hvor det hele skjedde. For at vi skulle miste kontrollen? Som et eksempel ble Steins pass sjekka over 40 ganger.

Da de hadde holdt på med en forestilling rundt håndbaggasjen min i over en time – ble kofferten som skulle sendes åpnet. Jeg ble spurt hva jeg hadde her i tillegg til klær. – To flasker palestinsk vin og før jeg fikk sagt mer sa «min» kontrollør: og to flasker palestinsk øl. De hadde full kontroll så skanningsystemet var nok av ypperste klasse. Samme prosess startet med kofferten..

Etter ei stund fikk jeg vite at mine to flasker vin, to øl og 1 1/2 kg arabisk kaffe med kardemomme, kjøpt i Gaza, var en fare for sikkerheten å sende i min egen koffert. Men – jeg kunne la noen av vennene mine ta det i sin.
Altså – en fare for sikkerheten i min koffert men ikke i de andres. Min kontrollør mistet beherskelsen et øyeblikk – både ansikt og ord ble fulle av forakt. Jeg tenkte: ok- det var du som mistet beherskelsen, ikke meg.
Jeg tror det ble for mye for denne israelske kontrolløren etter hun hadde gjennomgått alt så langt. Funnet palestinsk folkedrakt fra Gaza, palestinske gaver jeg hadde kjøpt, merker med det norske og det paestinske flagget sammen, den arabiske kaffen med mer.

Mens baggasjen fremdeles lå spredt ut over ble jeg tatt med – inn i et annet område til full kroppskontroll. Ikke på den måten vi kjør det i Norge, men med sterke hender som kjenner over hele kroppen etter skanning.

Hele delegasjonen vår ble utsatt for dette – det var en kollektiv trakkasering. Israelske myndigheter misliker nok sterkt det arbeidet Fagforbundet gjør sammen med Norsk Folkehjelp og det ga de på denne måten uttrykk for. Dette var ikke en tilfeldighet – men en beskjed som vi oppfattet ble gitt fra en overordnet da vi ankom.

Helge og Stein ble fratatt tastaturene til sine Ipad. Sikkerhetsrisikoen de utgjorde gjor at de måtte bruke ytterligere tre timer på og undersøke disse. De skulle sendes med neste fly. Jeg har samme tastatur her jeg sitter og skriver, jeg fikk beholde mitt.

Etter 2 1/2 time var vi alle gjennom og hadde fått noen lune samme behandlinga. Vi rakk akkurat flyet.

Vi opplevde dette og kunne reise videre til vårt trygge Norge. Det vi har opplevd er en dråpe i havet i forhold til det palestinerne opplever daglig, i sjekkpunkter og ved grenseoverganger.

Jeg skal tilbake til Palestina! Jeg skal fortsette arbeidet for det palestinske folket her hjemme og det skal hvertfall ikke være israelske myndigheter som skal ta fra meg motet – med trakkasering på flyplassen.
Free Palestine!

Akkurat slik føles det; palestinernes situasjon i Jerusalem og på Vestbredden på 1 2 3. Den lille gruppa kom tilbake fra Gaza til Øst-Jerusalem i går ettermiddag. Vi skulle ha en dag sammen med den øvrige delegasjonen før hjemreisa starter. Helt ærlig – jeg tenkte at nå er det vanskelig og ta inn over seg mer. Slik ble det ikke.

Dagen i dag, 14 mai, – den siste i Palestina for denne gang, har også vært sterk og lærerik. Kort og oppsummert er situasjonen for palestinerne slik jeg forstår det etter dette oppholdet slik:
– Gaza – verdens største fengsel
– Jerusalem – her skjer systematisk fordriving av palestinerne
– Vestbredden – her splittes de palsetinske områdene opp av de israelske bosettingene

Møte med Al Maqdese i Øst-Jerusalem
Al Maqdese arbeidere for rettighetene til palestinske arbeidere som må krysse grensene for å arbeide i Israel og Jerusalem. De gir blant annet juridiske tjenester og rapporterer om brudd på menenskerettighetene.

På vei til Al Maqdese ble mitt første møte med muren. Vi kjørte av gårde med muren på høyre side, som en midtrabatt som deler en vei, der Øst-Jerusalem er på den ene siden og Vestbredden på den andre. Inn mot Jerusalem var muren uten skrift – rein. Fra andre sia – fra Vestbredden var slagordene til stede. Det første møtet med muren gjorde inntrykk.

Thomas Aaslund har i sin blogg solidaritethedmark.com skrevet godt om besøket hos Al Maqdese, så jeg vil at du skal lese bloggen hans.
Jeg må likevel fortelle hva som, blant flere ting, gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er hvorrdan israelerne undertrykker og fremmedgjør det palestinske ved at lover, regler og skjema som trengs for palsetinske arbeidere som må krysse grenser og sjekkpunkter kun er på hebraisk. Dermed tvinges en til og fortrenge sitt eget språk og man må kunne språket for og forstå rettighetene sine. Språket blir i denne sammenheng et våpen og et klasseskille.
Min refleksjon ble under denne informasjonen at det var noe av det samme som skjedde da det norske fortrengte og fremmedgjorde det samiske språket i sin tid. Ikke det samme, men det har likevel noe av dette i seg. Jeg er ikke stolt av dette.

Etter innføring om arbeidet som gjøres av Al Maqdese ble vi tatt med på en rundtur på Vestbredden og i Øst-Jerusalem og fikk seg bosettingene som fortrenger de palestinske områdene. Bosettingene har et mål og det er sakte men sikkert og fordrive palsetinerne bort.

Siste møte i dag ble et møte på det norske representasjonskontoret der nestleder Jan Dypfest redegjorde for det norske engasjementet og vår rolle som giverlandskoordinator.
Dypfest uttrykte tro på det folkelige engasjementet i Palestinakonflikten, men uttrykte samtidlig viktiheten av å være på god talefot med begge parter.
Fagforbundet overrakte avslutningsvis de heftet «Frihetskampen fortsetter» og rapporter som er utarbeidet av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet.

Nå er det under en time til vi starter ferden hjemover – først ut til Ben Gurion flyplassen. Jeg håper at alt vil foregå ryddig og greit.
Sender tanker til Reem og alle de andre jeg har blitt kjent med, alle møtene som har vært – alle inntrykkene som trengs og bearbeides når jeg kommer hjem.
Jeg husker at jeg skrev i bloggen min, dagen før vi reiste – vil palestinerne noen gang få en frihetsdag og feire? En ting hvert fall sikkert – frihetskampen fortsetter!

Jeg er tilbake i Øst-Jerusalem på det vakre Jerusalem Hotel. Jeg har kommet tilbake over Erez sammen med den lille gruppa mi, Stein, Vegard, Thomas og med Norsk Folkehjelps koordinator Kjetil – som har fulgt oss hele tia i Gaza og nå på reise tilbake.
Vi har møtt den andre delen av delegasjonen vår, som har vært på Vestbredden. Vi møttes oppe på Oljeberget og gikk veien ned sammen. Gjennom de religiøse hellighetene, klagemuren mm.
Det var godt å se de andre igjen. Alle er vi fylte av det vi har opplevd, – hver på vår måte.

Nå sitter jeg her på senga mi og har sett gjennom bildene jeg tok i dag. Siste dagen i Gaza. Jeg tenker på dem det ble så vanskelig å reise ifra; Reem, Wedad, Mahmoud, Khalil, Yousef og Ashrat.
Dere har gitt så masse og jeg vil lage en egen takkeblogg når jeg er kommet hjem og jeg er veldig glad for at jeg skal få møte tre av dere i Norge til høsten.

Hvordan ble siste dagen i Gaza?
Wedad, Mahmoud og Kjetil dro sammen med oss til SOS Barneby i Rafah. Det var et spesielt ønske vi i Fagforbundet hadde – det å få møte barnebyen.
Det ble en flott opplevelse. Gode voksne, flotte unger og ungdommer som tok imot oss. Fortalte om barnebyen med familiehus, barnehage og skole.
Barna danset for oss og vi fikk omvisning. Det var godt det vi så.
Vi lurte på utvelgelsen av ungene – hvem fikk komme hit? Det er mye som blir tatt i betraktning. Blant annet vurderes de psykiske effektene etter bombing og okkupasjon. Noen er hjemløse. Det invisteres i unger som kan bli sterke for framtia.
Vi besøkte et av familiehusene der jentene fra 14 år og opp bodde. Flotte jenter som forbereder seg til selvstendige liv.

Mens vi gikk omkring kom israelske jagerfly – som brøt lydmuren og ga sin tydelige beskjed: Vi er her – ikke glem det! Dette er noe som skjer hele tia og det var nok vi besøkende som reagerte mest.

Etter Rafah og barnebyen var det tilbake til Gaza by og god fiskelunsj sammen med våre venner hos Norsk Folkehjelp – Norwegian Peoples Aid Palestine.

Mahmoud og Ashrat fikk kjørt oss trygt fram til Erez. Et stopp på turen var i en av flyktningeleierene som var Mahmouds hjem inntil han flyttet ut i 2009. Vi fikk se gata, huset som ble truffet av en drone – mens Mahmoud og mange flere var inne i huset. Mye gjenoppbygging foregikk i området rundt.
Livet går videre – palestinerne bygger utrettelig opp igjen de bombede og ødelgate områdene – så langt det går.

Returen gjennom Erez var av en annen dimensjon enn når vi kom inn. Med kroppskanning, fullstendig gjennomgang av baggasje, stemmer som ga ordre fra etasjer over – mennersker vi ikke så – bare stemmer. Spørsmål og sjekkinger. Likevel bare en brøkdel av det palestinerne opplever, hvis de i det hele tatt får reise gjennom.

Adjø Gaza! Jeg vil tilbake.

Om noen timer starter siste dagen i Palestina for denne gang.

Når man besøker Gaza og bor i området på stranda, der hotellene er og de internasjonale kontorene – da kan man oppleve korte strømbrudd og problemer med nett tilgang i perioder. Slik jeg gjorde i går kveld, da jeg ville blogge om gårsdagens hendelser etter opplevelsen med fiskemarkedet.
Dette er ikke en dråpe i havet i forhold til hva innbyggerne i Gaza opplever med timelange strømbrudd daglig. Dette var en av de mange tingene Hamada A. Al-Bayari i OCHA kunne fortelle oss om.

United Nations office for the Coordination (OCHA)
Besøket på FN kontoret i Gaza og møte med Hamada ga de klare fakta. Detter er fakta som verden vet og som rapporteres. Alt om situasjonen i Gaza er dokumentert – det sosiale, humanitære, økonomiske osv.
Hamada snakker også om hva det gjør når foreldre ikke føler at de er i stand til å beskytte barna sine. Hva det gjør når det ikke blir tilrettelagt for ungdom, slik at de får ta utdannelse og arbeide.
Vi er innom situasjonen for fiskerne – der sjøgrensa var 20 mil etter Oslo-avtalen. Ei grense som ble redusert til 12, 6 og i dag 3 mil. Fiskerne trenger ei grense mellom 12 og 16 mil for å kunne drive fiske på en akseptabel måte.
Det ble mange tallfakta, noen av eksemplene er 35% unge som ikke får utdannelse, 39% fattige etter internasjonal standard med 2 dollar pr dag og 80% trenger hjelp til mat.
Hamada snakket også om framtiden, der det i 2020 vil være 2.13 mill innbyggere i Gaza. I dag er det 1.7 mill.

Hva gjør verden med alle disse faktaopplysningene som OCHA – FN skaffer til veie og rapporterer. Alt er dokumentert. Lukker øynene? Man kan ikke si at man ikke vet for det gjør man.

Ungdommen på GUCC
General unions of cultural senter (GUCC) er et av prosjektene som Fagforbundet støtter sammen med Norsk Folkehjelp. Her er det prosjekter og kurser for ungdom – for å styrke ungdoms deltagelse i samfunnet. Både jenter og gutter deltar – det er noe overkant av deltagelse blant jentene.
Det ble et sterkt møte med ungdommen. Samtlige utrykker at prosjektet betyr mye for dem og at de kjenner at det gir dem muligheter:
– Det gir meg styrke til å stå opp og snakke om ungdomemrs situasjon sier ei jente. Vi lærer om reglene og vet hva vi kan gjøre sier en annen.
Men – så kommer frykten for framtia og håpløsheten fram, og ungdommene er ærlige:
Eii jente sier: Jeg har mine drømmer, jeg vil ut og reise. Blir jeg i Gaza har jeg ingen ting.
En ungdom fra Norge har mange sjangser. Vi har det ikke. Vi vil ha ekte sjangser. Jeg jobber hardt for å emigrere ut av Gaza.
Jeg elsker mitt land men min eneste sjangse er å emigrere. Alt dette er sitater fra ungdommene.
Flotte og sterke ungdommer som ikke var redd for å ta til ordet og si hvordan de opplevde livet og situasjonen.
Et ønske de ga til oss i Fagforbundet var hjelp til å koordinere seg med annen ungdom, for eksempel i Norge. Dette skal vi følge opp når vi kommer hjem.

På kvelden var det middag sammen med representanter fra de prosjektene vi har møtt. Jeg fikk på nytt snakket mye med kvinnene fra UPWC.
De var opptatt av hva jeg syntes om Gaza? Var det slik jeg hadde hørt? Hva synes jeg om kvinne i Gaza? Jeg fortalte at det var slik jeg hadde hørt. Ødeleggelsene var akkurat slik. I tillegg fortalte jeg dem om det vakre Gaza jeg ser og de vennlige og gjestfrie mennenskene.

Jeg tar vare på hvert minutt her i Gaza – det er en gave!

Stor opplevelse å være på plass på fiskemarkedet kl 7. Stemninga, lukta, fullt av folk (ingen kvinner). Auksjon og vanlig salg av fisken. Smilende mennesker og mange ville gjerne bli tatt bilde av.
En horde av politi kom løpende i gatene – den vanlige morgentreninga sier våre palestinske venner.

Hele verden er full av kvinner, sterke kvinner vakre kvinner…
Dette ble på nytt erfart i dag, andre dagen i Gaza, – da vi startet dagen med et langt møte med Union of Palestinian Women Committees (UPWC).

UPWC ble grunnlagt i 1980 for å styrke palestinske kvinner på alle nivå og for å bidra i den palestinske nasjonale kampen mot den israelske militære ulovlige okkupasjonen av de palestinske områdene.
Fagforbundet og Norsk Folkehjelp støtter prosjektet der, blant annet er kvinner-kan-kurs sentralt.

Taghreed Joma`a, UPWCs direktør startet med og fortelle oss om organisasjonen, hvordan de jobber for å få økt kvinners deltagelse i politikken og anseelse i samfunnet for øvrig. De er i samarbeid med mange andre organisasjoner og inviterer bredt til kursene som holdes.
I Gaza er det 7 politiske partier – det er jobbet med økt deltagelse av kvinner mot alle partiene og det er oppnådd resultater. Kvinners selvstendighet, også økonomisk, – og arbeidet mot vold mot kvinner er også sentralt i arbeidet deres.

En 15 talls kvinner var til stede og det ble fortalt streke historier, hver på sin måte.
Khitam fortalte at hun hadde stilt som kandidat til valg i et politisk parti, med stor støtte fra UPWC, men hun tapte. – Det er ingen tradisjon i Gaza at kvinner støtter kvinner på denne måten. Kvinner er selv usikre på at kvinner kan ta de politiske rollene, de spør sine menn og blir rådet til å stemme på menn.
Men vi lærer av våre feil, fortalte Khitam. Vi lærer kvinnene å stemme, velge riktig parti og vi trener på å være kvinnelige ledere.

Fagforeningsaktivisten Samira har vært medlem i UPWC siden 1989. På den tiden var det å være kvinneaktivist en skam i Gaza. Det er fortsatt et vanskelig arbeid på grunn av tradisjonene i samfunnet og på grunn av Israels okkupasjon. Hun snakker om at kvinner må respektere seg selv og hun forteller om hersketenikker menn bruker for å overse kvinner som vil delta politisk. Hvordan få kvinner til å tro på sin rolle i samfunnet og hvordan beskytte kvinners rettigheter som arbeidere er viktig arbeid mener Samira, som i dag har en lederrolle i syndikatet, som hun kaller det.

Når Fayroz starter og fortelle sin historie, der hun som ung student ble fengslet i 1970, fordi hun jobbet politisk og demonstrerte for et fritt Palestina – ja da fortalte hun med en slik intensitet at hjertet følte hennes historie, før den ble oversatt fra palestinsk til engelsk. Tre ganger ble hun fengslet. Hun forteller om torturen – jeg ble torturert som en mann, sier hun. Hun forteller også om psykisk tortur og at familien hennes ble truet.
Dette var den hardeste tiden i livet mitt. Etterforskerne ville ha meg til å glemme alt om Palestina og min palestinske identitet. Jeg føler at jeg fremdeles er i et fengsel. Vårt land er okkupert og vi må få landet vårt tilbake.

Ungdomsrepresentanten i UPWC er Samah på 24 år. Hun fikk hjelp av UPWC da politiet angrep henne i en demonstrasjon og har siden deltatt på kurs som hun kjenner styrker henne.
Kombinasjonen av kvinner med mye erfaring, sammen med de unge, skaper en stor kraft i organisasjonen.

Flere kvinner tar ordet. De takker for mulighetene de har fått gjennom prosjektene og kursene/treningen i UPWC. En sier at hun føler at organisasjonen er hennes annet hjem.
Ei kvinner sier hun tror at de neste årene blir mer farlig for de palestinske kvinnene, – hun frykter for islamiseringen. Flere sier seg enig i dette.

Det ble et sterkt møte med alle disse kvinnene! Vi spiste lunsj sammen etter møtet, – god palestinsk mat som kvinnene hadde laget til.
Takk til hver og en av dere, sterke, vakre palestinske kvinner! – For at dere fortalte historiene deres og for at dere var så åpne med oss.

Etter vi skiltes fra våre nye venner i UPWC var det enda mye igjen av dagen. Vi besøkte:
– Fiskerne som hadde mange historier om Israels stadig nye måter å trakkasere dem på. Nå gjelder det ikke lenger og kutte fiskelina, nå skytes vannkanoner og annet mot båtene deres. De settes rett og slett ute av stand til og forsørge seg selv og familiene sine.
– En bondefamile, der Fagforbundet støtter et vannprosjekt. Familiens gård ligger ikke langt fra den israelske grensa og der familien i likhet med fiskerne stadig blir utsatt for den israelske trakkkaseringa. Et eksempel er at nyplanta palmer blir ødelagt fordi israelerne er ute og prøver nye tanks.
– Vi traff kvinnen som har fått et prosjekt med bier – som hun tjener penger på ved og selge honningen sin. Vi traff en annen kvinne som hadde fått et prosjekt med to sauer som hadde formert seg til åtte. Da vi var der var det nettopp kommet to nyfødte lam. Et vellykka prosjekt, som forsørger familien.
– Samonifamilien, som mange husker fra bombinga i 2008/2009 – der 29 familiemedlemmer ble drept av israelsk bombing – vi var der og traff en av Samonikvinnene. Fagforbundet er med og støtter et prosjekt der hun har fått et stort drivhus, der det dyrkes tomater. Også et sterkt møte med en flott kvinne som finner styrke, tross alt hun har mistet.

Til sist gikk turen til Rafah, der vi fikk den store opplevelsen det faktisk var, – å se tunnellene der det fraktes varer fra Egypt og til Gaza.

10. mai ble dagen hvor den lille gruppa vår kom inn i Gaza. Bortsett fra at ingen går over grensegangen ved Erez uten å være berørt at hvor man er og hva som skjer så gikk alt bra.
Vi ble sluppet greit gjennom fra israelsk side og etter hvert når vi passerte sjekk pointene for passkontroll med mer – både for selvstyremyndighetene og etter hvert Hamas – så ble vi ønsket velkommen til Gaza på samtlige steder.

Norsk Folkehjelps gode palestinske medarbeidere møtte oss og tok oss fram til hotellet, som ligger på stranda. Enkelt hotell og med ei nydelig utsikt over strandliv (det er fridag i Gaza på fredagene) og fiskebåtene. Etter en god lunsj startet dagens utflukt.

Mahmoud tok oss med rundt i Gaza by for å se på ødeleggelsene som var gjort etter israels bombing. Like sterkt som det var å se alle ødeleggelsene med egne øyne, er det å se at det bygges opp igjen. Igjen og igjen – av tapre mennesker.
Vi var også innom Shifa-sykehuset der Mads Gilbert og Erik Fosse rapporterte samtidig som de bisto palestinerne under bombingen 2008 – 2009.

Nå er det tid for refleksjon og blogging om dagens hendelser – mens unger fremdeles leker på stranda utenfor vinduet mitt.

Etter en lang dags reise fra Tromsø, ankom vi i går kveld Tel Aviv. Alt gikk bra på Ben Gurion flyplassen – hele følget vårt slapp inn uten noe større om og men.
Vi ble tatt i mot av Norsk Folkehjelps Kjetil Østnor og turen gikk videre i minibuss til Øst-Jerusalem. Vakre Jerusalem Hotel ble mitt første møte med Palestina. Et familedrevet hotell i generasjoner. Her er det godt å være!

Etter å ha sovet godt i gode omgivelser, spist arabisk frokost i hotellets hage – skal reisa nå starte videre til Gaza.

I dag er det 8. mai – Norges frigjøringsdag. Frihetsdagen vi ferier etter tyskerne trakk seg ut av et okkupert Norge i 1945. I morra starter min reise mot det okkuperte Gaza. Her fortsetter frihetskampen. Jeg tenker: vil palestinerne noen gang få en frigjøringsdag å feire?

Etter å ha deltatt fem dager på LO kongress så handler denne dagen kun om forberedelsene til reisa til Palestina. Kanskje den viktigste reisa jeg kommer til å gjøre i mitt liv? Det kjennes slik nå.
Vi skal reise sammen – ei gruppe fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. I morra skal vi alle komme fram til Øst-Jerusalem, hvorpå vi dagen etter deler oss og jeg er i den lille gruppa på 4 personer som skal reise videre til Gaza.

Hvordan forberede seg til en slik reise, når man aldri har vært i Palestina før? Det har jo vært et prosjekt over flere år, det å lese bøker om landet, historia og konflikten. Vel så viktig har det vært og snakke med mennesker som kjenner landet og har vært på reise der.
Jeg har øvd meg ved å tenke gjennom vanskelige situasjoner som kan oppstå. Som for eksempel det å se trakkasering fra israelere mot palestinere. Jeg har jo hørt om så ufattelig mye overgrep, trakkasering som skjer og jeg kjenner at det kommer til å bli ei utfordring å se dette med egne øyne.

Jeg kommer jo fra en by, Tromsø, – som er vennskapsby med Gaza. Det har over flere tiår vært drevet solidaritetsarbeid for palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Libanon – av mange flotte mennesker fra byen min. Det er også noe og ta med seg i baggasjen når jeg reiser – kjærligheten til palestinske søstre og brødre herfra.

Jeg håper det er mange som har lyst til å følge med meg på min aller første reise til Palestina, ved å lese bloggen min. Velkommen skal du være!